Bergen – Tønsberg, etappe øhh 4

Dagens etappe er den lengste vi har lagt opp til. Og med
gårsdagens smerter i akillesen friskt i minne, samt stive muskler
og ledd, er ikke motivasjonen på topp å sykle 14 mil i regnvær. Men
det er jo desto mer å fortelle om når man da allikavel fullfører.
Vi spiser frokost, og gjør oss klare. Etter en samtale med
Christine Opitz, fysioterapauten, i går, kjølte jeg ned begge
anklene og strakk ut. Før vi satt oss på sykkelen i morges strakk
jeg også godt ut. Jeg hadde vondt, men var fast bestemt på å sykle.
Vi skulle nedom Geilo sentrum og kjøpe litt proviant og drikke, så
det var første stopp. Idet jeg setter meg på sykkelen og skal trø
rundt, er det som kniver som stikker inn for hvert tråkk. Jeg biter
tennene sammen så jeg kommer meg den kilometeren ned til sentrum.
Der møter jeg Kenneth, og jeg bare rister på hode. Jeg skjønner det
nok egentlig allerede der, men vil ikke innse det. Jeg skal gå ned
på butikken og skaffe meg Ibux, og så se hvordan det går. Når jeg
går av sykkelen, er jeg nære ved å knekke sammen, og Kenneth sier at
vi må få fatt i en lege. Akkurat da er det masse følelser som bare
presser på. Dette er en tur vi har planlagt og gledet oss til
lenge. Gledet oss til å fullføre, komme syklende inn porten på
Brunstad. En ting er at jeg er forferdelig skuffet selv, men det
går også utover Kenneth. Jeg bryter sammen i noen min.

På legekontoret er det ingen lege ledig, men en sykepleier kan se litt
på føttene. Hun trekker konklusjonen om at båndet ikke er røket,
men at det nok er overbellastet. Hun sier hun skal se om husets
fysioterapeut er ledig og kan se litt nærmere på det. Da hun går
for å finne ham, har jeg ikke gitt helt opp håpet om å sykle. Jeg
tenker at dersom det ikke er noe farlig, men bare at det gjør
vondt, så kan jeg kanskje få noe sterke tabletter slik at jeg kan
fullføre. Jeg vil ikke være en som bryter, en som gir opp. Når
terapeuten har sett litt på føttene, sier han at det eneste som
hjelper her er full og absolutt ro for bena. Allerede nå kan det ta
ganske god stund å komme tilbake, men om jeg fortsetter kan jeg
slite i lang tid, og kanskje ikke bli helt bra igjen. Da innser jeg
det. Alt håp er ute. Jeg må stoppe her. Ingen sykling inn på
Brunstad. Turen som har vært et treningsmål i mange måneder, får en
brå og ubønnhørlig slutt. Og Kenneth får dagens 14 mil alene.

Jeg er så skuffet og langt nede at jeg mangler helt ord. Kenneth skal
hvertfall prøve å gjennomføre alene. I morgen skulle vi uansett
sykle med Sveinung fra Sandefjord. I skrivende stund sitter jeg på
bussen mot Rødberg, som er på vei til dagens mål, Lampeland. Der
skal jeg møte Sveinung. Han kjører opp, så tar jeg hans bil til
Brunstad, slik at han kan sykle resten av dagens etappe og
morgendagens sammen med Kenneth.

Nå er jeg kommet litt mer overskuffelsen over å ikke kunne fullføre.
Det er ikke noe jeg kan gjøre med det når kroppen motarbeider meg.
Må bare godta det, kan ikke risikere helsen heller. Jeg sluttet hvertfall
ikke fordi jeg ikke «klarte» det. Hadde det bare vært at jeg var sliten, eller
hadde gangsperr, så skulle jeg klart det. Nå ser jeg frem til omtrent tre
uker på Brunstad.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i trening og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s